Vassfjellet i sommerdrakt

Endelig kom det sol og sommer etter dager og uker med regn og tordenskrall. Jeg pakket tursekken på ettermiddagen og gikk en spenstig trimtur opp til Damtjønna. Det er så mange fine plasser man ikke har sett og som ligger der som gjemte naturperler. Jeg kunne se og høre den svarte ravnen som seilte majestetisk over hodet mitt, gjøken som ivrig gol ko-koo, ko-koo, i fjellsiden og mange fugler jeg ikke ikke kunne kjenne igjen ved navn over myrlendte terreng. Bekken og små fossefall som spilte i jevn bakgrunnsdur i de skjønne omgivelsene. En og annen fisk som vaket i vannet. Fire bokser pils lå også i vannet, trolig gjenglemt av noen som har vært og prøvd fiskelykken og glemt å slukke tørsten i iveren. Jeg hadde dessverre ikke med fotoapparatet så bildene ble tatt med et dårlig mobilkamera, men det gir et synsinntrykk av den flotte fjellheimen.

Huldra
God sommer! c",)

På tur i Vassfjellet

Vassfjellet i Melhus har fantastiske områder for turgåing, og man slipper å gå i kø! En og annen trivelig melhusbygg støter en på iblant, men det er ikke alltid. Ofte går jeg opp til Lomtjønnhaugen, en tur på ca 8 km frem og tilbake. I dag gikk jeg til Pallinsetra, et sted som var turmål i tidlige barneår, og over Fuglemyra, videre innover, og opp langs Storklevbekken og opp til Furuåsen. Jeg har aldri gått den turen før, så jeg var spent på hvor jeg havnet. Men da jeg kom opp til Furuåsen så lå hele Melhus og omliggende kommuner under meg. Fantastisk utsikt! Bildet til høyre er Melhuskirka sett fra åsen der. Oppe på Furuhaugen har hangliderklubben sin base for å hoppe ut, så det var både benk og bålsted der. Enda til et falmet norsk flagg! Det blåste friskt i høststormen, men sola skinte fra nesten skyfri himmel.

En god rast med kaffe fra termos og sjokoladeboller gjorde skikkelig susen der oppe!
Jeg storkoste meg!
Hele marka alene, uten mas og lyd. Slike markaturer er terapi for kropp og sjel! Dit blir turen lagt flere ganger.
Bildet til venstre er fra Melhus sentrum, med kirka på sørsiden til venstre i bildet. Gaula heter elva som renner gjennom. Over elva ser en den nye brua som ble bygget for få år siden som fører til Gimse, Ånøya og Korsvegen. Jeg så endel storfugl som fløy opp, men ellers ingen av skogens firbeinte på turen i dag.

Det er mye selskap i katter!

Javisst er det det! Det er masse selskap i katter! Skjer det lite, så får de ting til å skje. Om enn ikke alltid av positiv gjerning. Gjennom et langt liv har jeg kjøpt en og annen pyntegjenstand av brukskunstkarakter, som jeg har hatt stor glede av. Men disse gledene har Amsie - hunkatten, tatt seg av! Som et ekorn rundt i leiligheten, høyt og lavt, har hun sørget for og revet ned og knust det meste. Jeg hadde en gang vinduspostene fulle av blomster og kaktus, også der har Amsie hatt ryddeaksjon i årene som er gått. De gamle blomsterpottene jeg hadde ca 30 av i tallet i mine glansdager som husmor, de er en saga blott, etter at Amsie har knust dem alle. Det positive er at man får modernisert litt, med noe nytt. Det er jo for så vidt søtt å se på en levende katt i vindusposten også, fremfor planter som mer eller mindre er ”livløse”.
Til en viss grad har katter også preventiv virkning. I en gitt alder så er det ikke så enkelt å skaffe seg en elsker, sånn for en tidsperiode, eller for et lite eventyr en natt. En må bare innse at alderen har innhentet en! Men av og til så slumper det nå til at det ordner seg slikt. En lun god stemning, kåthet som damper i luften og det tegner en heftig hyrdestund, hvor man etter kunstens instinkter og regler havner i det lune redet. Godt i gang opp mot klimaks, og da hiver kattefaen seg opp mot døren, maoooo’er intenst og forlanger å få komme inn, ikke nok med maooooing, men den hiver seg opp på dørklinken og tar seg inn. Opp fra Eden og slenger udyrene inn på badet og låser døra, inn igjen til den ventende og prøver til igjen.. fortsettelse får bli uskrevet!
Vibratorer av såkalt HI-TEC vare – en dårlig kombinasjon med katter i hus. Når duracell’n tar løs, så kan du ta deg faen på at også kattene får med seg den lyden! De tror matmor er våken og tilgjengelig for å pjuske de. Slenge vibrator’n til side i ren forbannelse, opp og slenge kattene på badet og låse de inne. Tilbake for å fullføre avspenningen!
Skole og hjemmearbeid med kattene i hus; Glem det! Har du ryddet bordet og rigget deg til, så står en av dem og klaprer oppetter lårene og skal i fanget for å få kos, den andre i inntatt køposisjon og venter bare på å se sitt snitt til å jage unna den andre i ren dominans, og med eiermine overfor meg. Hiver den unna, og det går fem minutter og den prøver igjen. Den gir seg faen ikke!
Etter en stund gir de opp og begynner å tråkke og mase om å få ut. Pelsløse katter kan ikke være ute når det er så kaldt, de får urinveisinfeksjon av å fryse, og de liker heller ikke å være ute i kaldt vær. Men de har enda ikke glemt sommeren og den deilige varmen. Så etter ti minutter så forsøker de igjen, i god tro om at sommeren er tilbake, eller ved å forsøke en annen dør, hvor kanskje været er bedre utenfor. For å få fred koker jeg litt fisk, som de elsker. Da blir de trøtte og sovner noen timer. Men neida! Da er det å hive seg over matfatet, råspise til de spyr. Så er det å fly etter de for at de ikke skal spy på gulvteppene, som de finner det mest behagelig som underlag å spy på. Helst hopper de opp på en høyde, slik at de får spredd spyet mest mulig! Det ender med at jeg pakker bagen med skolesaker og drar til skolen for å jobbe, for i hele tatt å få fred!
Drevet fra mitt eget hjem av to katter!

Amsie og Rex

På sopptur

Et nydelig vær i Trøndelag. En stille lang morgen med sen frokost. Da jeg skulle i dusjen var den allerede opptatt. Rex eller Amsie hadde vært på morgenjakt og levert en spissmus der inne. Den trengte neppe noen vask mer, så jeg gikk ut og kasta den nedover lia som er fullt av ugressvekster og villnis, der de andre levningene av tidligere troféer har havnet tidligere.
Det har vært ulyd i bilen noen dager, og jeg måtte åpne panseret for å se hvor støyen kom fra. Olje- det var tomt for olje, ikke en dråpe igjen på peilepinnen! En tur til Felleskjøpet for å kjøpe mer olje, og etter påfyll med tre liter olje, så gikk bilen som smurt. Vertfall var ulyden borte!

Så var det ut i marka å plukke sopp. Det er kommet opp ganske mye sopp nå, og flere matsopper. Jeg fant gule kantareller, hvit piggsopp, granmatriske, steinsopp, vinkremler, rødskrubb og sleipsopp. Bildene på sidekanten her er av sleipsopp. Sleipsopp er en god matsopp. Kjennetegnes med den lysebrune hatten med en sleip tykk hinne som fester til stilken, når soppen er ung. Skivene under er lys grå, og blir over i svart når den blir eldre (er den blitt så gammel at den er blitt svart i skivene så er den ikke spiselig lenger, da er den i forråtning.) Stilken er kritthvit og nederst ved roten er den knallgul. Når du renser den så trekker du av den sleipe hinna på hatten og skaper vekk det sleipe langs stilken. Du kutter av i overgangen til det gule og hiver den gule delen ned mot roten. (Den delen er veldig treete, omtrent som på asparges, når man renser den og ikke god å spise.) Det er sesong for sleipsopp nå. Kjempegod matsopp. Kokes inn i panna for å få ut væsken og stekes så i smør, eller brukes i stuing eller gryteretter og på pizza, eller så langt fantasien rekker.

Jeg vil komme til å legge inn flere bilder av gode matsopper her utover sensommeren og høsten. Som inspirasjon til andre som måtte få lyst å ta turen ut i marka for å høste av disse delikatessene.

Det er så mye mer matsopp enn kantareller, som de fleste kjenner til. En lett kurv, og en spiss kvass kniv er det eneste du trenger. Jeg pleier å ha med noen plastposer på lur, for det hender at jeg kommer over mer enn kurven kan bære, og da er det surt å måtte gå fra masse sopp pga ingen ting å bære den i. Soppen bør ikke ligge lenge i plastposer, da vil den råtne og bli ekkel å renske. Jeg grovrenser soppen ute der jeg finner den. Da vil endel soppsporer falle til bakken og gi sopp også senere år. Noen soppsankere har med seg en røytefri liten malerpensel som de børster soppen med ute. Så nøye er ikke jeg. Finrensingen tar jeg hjemme ved vasken. Da finrenser jeg samtidig som jeg koker inn, for mest mulig effektiv håndtering. Det er veldig kjekt og sosialt å være to om den jobben om man ikke er rutinert på kjøkkenet. :o)

Nå er soppen oppe!

Har hatt en fin tur i marka i et nydelig sommervær, delvis overskyet og fin temperatur. Sånn at en kan ha på en lett bukse og en T-skjorte uten å svette særlig når man tråkker i marka. Røsslyngen står snart i full blomst og lager et lilla friskt teppe over heiene. På solrike steder var den allerede i full blomst. Fluer og klegg er det blitt mindre av i lufta, så turopplevelsen er en helt annen, imot bare for en ukes tid siden. Kantarellene har så smått kommet opp, og piggsoppen er på det fineste nå, og en kort tid fremover, før marken finner den før oss. Noen vinkremler og en sildekremle fant jeg også. Alt kokt inn og nedfrosset, til vinterens "candlelightdinners". Sensommeren og høsten er helt klart min favorittårstid, og jeg gleder meg til flere soppturer, med kaffe og niste i sekken, bare tråkke avgårde innover marka med soppkurva på måfå, og plukke det man finner av spiselig fra naturen. I dag hadde jeg ikke med kurven, så jeg måtte bruke et par av posene jeg alltid har i sekken. Norge er et vakkert land!

Om noen av mine venner som leser dette, har lyst å lære litt om norske matsopper, så bare ta kontakt og du er hjertelig velkommen med på sopptur utover høsten!

En bok jeg vil anbefale for nybegynnere i sopplukking er: "Gode matsopper" skrevet av Pelle Holmberg og Hans Marklund (Norsk utgave: Gro Gulden, fra Cappelen forlag.) En liten bok som er hendig å ha med i sekken, og som beskriver de mest vanlige matsoppene, med fine bilder og god beskrivelse av hver enkelt sopp.

Ord og uttrykk...

Jeg liker å lese, og har lest en god del litteratur som omhandler tia fra 1300 - 1900 tallet. Jeg er veldig glad i litteratur som beskriver hverdagslivet i gamle dager. Mange ganger skulle jeg ønske at verden stoppet tidsklokken der. Ekte mennesker, ekte natur, lite jåleri, fysisk arbeid og slit, helt andre livsverdier enn vi har i dagens moderne samfunn.
Ser enkelte ordspill som vi bruker i dag og ikke vet hvor kommer fra, er satt av forskjellige forfattere. Som eks; "Æ tok borti'n urliti" - som mange sier om å ha skambanka en slark. Det sitatet er fra Olav Duun's roman om "Juvikingar", boken "I blinda". Der Ola ble nekta dattra til bonden han bygslet gård av, Ola ga bonden juling så han drog seg heim med blodvegen etter seg, stod det videre. Etter det sendte bonden kjerringa ned med beskjed om at han bare måtte ta Mærit som dattra het. Mærit kom gråtende ned til han selv også, men han ville ikke ha henne, han var ingen husmannslarv. Så kastet han skrapet sitt i båten og rodde til Juvika. Der fikk han kjøpt en husmannsplass som han bygde opp. Senere kom Mærit der en dag med guten deres, og fra da ble hun værende. De giftet seg aldri, men fikk mange fler barn sammen.
Dette er bakgrunnen for dette ordspillet som er brukt endel i Trøndelag i dag. "Æ tok da bærre borti'n litt sjøh".
Noen synes kanskje det er lite viktig å vite, men selv synes jeg det er ganske morsomt å oppdage hvor slike små ordspill kommer fra. Ordspill i det norske språk er noe som fasinerer meg veldig, og som jeg liker å bruke selv når jeg skriver.

Musvåkene

Endelig nydelig sommervær, slik en kan minnes barndommens somre! Strålende solskinn, fluer, humler og klegg i lufta.. den helvetes kleggen kunne jeg vært foruten, likeså de bitende fluene! Men blant disse blomstrer blåklokkene, fjellfiolen, tyttebærlyngen og alle skogens markblomster. En fryd for øyet og balsam for sjelen. Det ble en mil lang trasketur med noen stopp. I dag så jeg musevåker i fritt svev over meg. Et fasinerende, nydelig syn. Mektige fugler! Først kom en, som styrtet seilende mot meg, og jeg skjønte jeg var i nærheten av hekkeplassen og forholdt meg rolig. Litt senere dukket to stykker til opp. Jeg måtte stoppe opp en stund beundre dette synet, og ta noen bilder. Når jeg gikk videre så fulgte de tre musevåkene meg ganske langt. De kom seilende ned mot meg, men var på god avstand, så jeg gikk bare rolig rundt området de var. Senere på turen kom jeg til en hestegård langt inne i marka. Der var kona på gården ute og ei gjøende svart bikkje i bånd. Sant å si så visste jeg ikke hvor jeg var eller veien videre, og jeg hadde ikke lyst å gå samme vei tilbake. Det er alltid kjekt å oppdage nye stier og veier i områdene en ferdes, bli kjent med marka og terrenget. Så jeg spurte meg for og ble stående å prate ei god stund med den trivelige hestkjerringa. Hun var lokalkjent og jeg fikk mye plassbetingede opplysninger. Etter en trivelig prat ruslet jeg videre hjem. Jeg fant litt hvit piggsopp også. Nok som tilbehør til en middag for to. En fin turrute jeg kommer til å ta opp igjen i løpet av sommeren.