Ord og uttrykk...

Jeg liker å lese, og har lest en god del litteratur som omhandler tia fra 1300 - 1900 tallet. Jeg er veldig glad i litteratur som beskriver hverdagslivet i gamle dager. Mange ganger skulle jeg ønske at verden stoppet tidsklokken der. Ekte mennesker, ekte natur, lite jåleri, fysisk arbeid og slit, helt andre livsverdier enn vi har i dagens moderne samfunn.
Ser enkelte ordspill som vi bruker i dag og ikke vet hvor kommer fra, er satt av forskjellige forfattere. Som eks; "Æ tok borti'n urliti" - som mange sier om å ha skambanka en slark. Det sitatet er fra Olav Duun's roman om "Juvikingar", boken "I blinda". Der Ola ble nekta dattra til bonden han bygslet gård av, Ola ga bonden juling så han drog seg heim med blodvegen etter seg, stod det videre. Etter det sendte bonden kjerringa ned med beskjed om at han bare måtte ta Mærit som dattra het. Mærit kom gråtende ned til han selv også, men han ville ikke ha henne, han var ingen husmannslarv. Så kastet han skrapet sitt i båten og rodde til Juvika. Der fikk han kjøpt en husmannsplass som han bygde opp. Senere kom Mærit der en dag med guten deres, og fra da ble hun værende. De giftet seg aldri, men fikk mange fler barn sammen.
Dette er bakgrunnen for dette ordspillet som er brukt endel i Trøndelag i dag. "Æ tok da bærre borti'n litt sjøh".
Noen synes kanskje det er lite viktig å vite, men selv synes jeg det er ganske morsomt å oppdage hvor slike små ordspill kommer fra. Ordspill i det norske språk er noe som fasinerer meg veldig, og som jeg liker å bruke selv når jeg skriver.

Musvåkene

Endelig nydelig sommervær, slik en kan minnes barndommens somre! Strålende solskinn, fluer, humler og klegg i lufta.. den helvetes kleggen kunne jeg vært foruten, likeså de bitende fluene! Men blant disse blomstrer blåklokkene, fjellfiolen, tyttebærlyngen og alle skogens markblomster. En fryd for øyet og balsam for sjelen. Det ble en mil lang trasketur med noen stopp. I dag så jeg musevåker i fritt svev over meg. Et fasinerende, nydelig syn. Mektige fugler! Først kom en, som styrtet seilende mot meg, og jeg skjønte jeg var i nærheten av hekkeplassen og forholdt meg rolig. Litt senere dukket to stykker til opp. Jeg måtte stoppe opp en stund beundre dette synet, og ta noen bilder. Når jeg gikk videre så fulgte de tre musevåkene meg ganske langt. De kom seilende ned mot meg, men var på god avstand, så jeg gikk bare rolig rundt området de var. Senere på turen kom jeg til en hestegård langt inne i marka. Der var kona på gården ute og ei gjøende svart bikkje i bånd. Sant å si så visste jeg ikke hvor jeg var eller veien videre, og jeg hadde ikke lyst å gå samme vei tilbake. Det er alltid kjekt å oppdage nye stier og veier i områdene en ferdes, bli kjent med marka og terrenget. Så jeg spurte meg for og ble stående å prate ei god stund med den trivelige hestkjerringa. Hun var lokalkjent og jeg fikk mye plassbetingede opplysninger. Etter en trivelig prat ruslet jeg videre hjem. Jeg fant litt hvit piggsopp også. Nok som tilbehør til en middag for to. En fin turrute jeg kommer til å ta opp igjen i løpet av sommeren.